Trump, gjeld og faren for selvmål

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 02.06.25.

«Jeg skulle ønske jeg kunne komme tilbake som obligasjonsmarkedet. Det kan skremme hvem som helst.» Slik beskrev James Carville, Bill Clintons rådgiver, den makten som obligasjonsmarkedet har. Carvilles sitat har fått ny aktualitet i 2025.

USAs posisjon som økonomisk hegemon utfordres, ikke minst gjennom kombinasjonen av høy gjeld og en uansvarlig økonomisk politikk fra Trump-administrasjonen.

Obligasjonsmarkedet er kanskje det beste eksempelet på hvordan politisk makt hviler på økonomisk makt, særlig i en globalisert verden. Alle lands økonomi påvirkes av dette markedet, også stormakter.

For USA, som har verdens største økonomi og en dollar som fungerer som verdens reservevaluta, er obligasjonsmarkedet både en velsignelse og en disiplinerende kraft. Det gjelder særlig nå når USAs gjeld er sjeldent høy og president Donald Trump sår tvil om USAs politiske stabilitet og økonomiske politikk.

USAs globale makt hviler i stor grad på dollarens status som verdens reservevaluta og på posisjonen til amerikanske statsobligasjoner, som anses å være det ultimate sikre aktivum. Ifølge økonomiprofessor Kenneth Rogoff gir dollarens posisjon som reservevaluta og tilliten til USAs økonomiske og politiske system muligheten til å lånefinansiere statlige utgifter til en vesentlig lavere rente enn andre land.

Denne privilegerte posisjonen er imidlertid også sårbar. USA er avhengig av at investorer – både innenlandske og utenlandske – fortsetter å betrakte amerikanske statsobligasjoner som en sikker investering, med tilhørende lav rente. Det er her obligasjonsmarkedets makt trer frem, ettersom det fungerer som en dommer over statens økonomiske politikk.

Når investorer frykter økt inflasjon, manglende budsjettkontroll eller politisk risiko, krever de høyere rente for å låne ut penger. Dette presser opp lånekostnadene. Gitt at USA har en høy statsgjeld – et resultat av den økonomiske politikken over flere år, herunder håndteringen av finanskrisen og Covid – og må bruke stadig større del av statsbudsjettet til å finansiere denne gjelden, svir økt rente i obligasjonsmarkedet spesielt mye.

Fenomenet «bond vigilantes» – investorer som selger statsobligasjoner i protest mot uansvarlig politikk – har også tidligere presset amerikanske myndigheter til å endre kurs. Carvilles kommentar kom etter «The Great Bond Massacre» på 1990-tallet, da rentene steg kraftig grunnet frykt for økende underskudd og Clinton-administrasjonen måtte kutte i budsjettet for å gjenopprette tilliten.

Liz Truss har rekorden som Storbritannias kortest sittende statsminister – femti dager – i stor grad fordi obligasjonsmarkedet reagerte negativt på hennes regjerings økonomiske politikk.

President Trumps siste budsjettforslag innebærer massive skattekutt og økte utgifter, uten tilsvarende inndekning. Resultatet er vesentlig høyere statsgjeld og tilhørende økte utgifter for å betjene gjelden, som allerede er høyere enn de samlede utgiftene til USAs forsvarsbudsjett. Trump-administrasjon hevder at økonomisk vekst og økte tollinntekter skal dekke inn underskuddene, men de fleste eksperter peker på at dette er urealistisk.

Ifølge Kongressens eget utredningskontor vil budsjettforslaget øke USAs gjeld med omtrent to norske oljefond i løpet av ti år.

Vi har allerede fått noen varselskudd. I april så man eksempelvis at både aksje- og obligasjonsmarkedet falt samtidig, og at dollaren svekket seg kraftig. Normalt søker investorer til amerikanske statsobligasjoner i urolige tider, noe som styrker dollaren. Dette er en indikasjon på at det er svekket tillit til amerikansk økonomisk politikk under Trump, med obligasjonsmarkedet som tungen på vekstskålen.

Obligasjonsmarkedets makt er usynlig, men høyst reell, og er en av de få disiplinerende faktorene som Trump er nødt til å forholde seg til.

Mye avhenger altså av hvordan obligasjonsmarkedet vurderer Trump-administrasjonens økonomiske politikk. Jamie Dimon, sjefen for JPMorgan Chase, advarte forrige uke om at «A crack in the bond market is going to happen.» Han viste til en rekke faktorer, inkludert regulatoriske forhold og ikke minst USAs høye gjeldsgrad og mangel på budsjettdisiplin.

Finansminister Scott Bessent rykket ut kort tid etter Jamie Dimons uttalelse – tilsynelatende for å berolige markedet – og uttalte at «USA aldri vil misligholde gjelden sin.»

Mye står altså på spill i hvordan denne usynlige maktfaktoren vurderer verdens største økonomi, og vi kan fort få en større finanskrise i fanget dersom ikke Trump-administrasjonen lytter til obligasjonsmarkedets signaler. Dette vil også påvirke USAs globale maktposisjon, og i rivaliseringen mellom USA og Kina kan det fort stå 0–1 til Kina, fordi obligasjonsmarkedet dømmer amerikansk selvmål.