Trump 2.0 og internasjonal politikk

LAST NED RAPPORTEN HER! 

Introduksjon skrevet av redaktør for spesialrapporten, Ole Jacob Sending: 

Som USAs 45. president fra 2017 til 2021 førte Donald Trump en politikk som markerte et klart brudd med moderne republikansk politikk. Allerede da kunne man se klare innslag av den type utenrikspolitikk som kjennetegnet USAs 7. president, Andrew Jackson (1829-1837). Nøkkelord her er deportering av befolkningsgrupper, handelskrig og en ekstremt instrumentell form for diplomati. Som USAs 45. president var Trump omgitt at rådgivere som dempet, endog motarbeidet, flere av Trumps sentrale politiske impulser. Nå har imidlertid Trump etablert en radikal, politisk linje som er kjennetegnet av stor risikovilje.

Denne viljen til å ta risiko arter seg på forskjellig vis, i form av uvilje mot å rette seg etter vedtak i domstolene, forsøk på å tilrive seg makt som ligger hos Kongressen, og ikke minst bruke presidentembetet for personlig, økonomisk gevinst, f.eks i form av investeringer i krypto-valuta. Trump har også lagt ned en rekke føderale etater og sparket tusenvis av føderalt ansatte, inkludert de som har ansvaret for USAs atomsikkerhet og de som administrerer verdens største bistandsbudsjett, USAID. Han har startet en global handelskrig som har fått verdens børser til å falle kraftig. Han har som uttalt mål og ta over Grønland, gjøre Canada til USAs 51 delstat, og sikre kontroll over Panama-kanalen. Trump har også signalisert at sikkerhetsgarantier gjennom NATO ikke nødvendigvis gjelder, at det var Ukraina som startet krigen, og at Zelensky er en diktator. Det er ikke småtterier.

En politisk endring av en slik karakter har store konsekvenser for hva USA er og dermed også dets rolle i verden. Ser vi tendenser til en autoritær allianse hvor Russland og USA nærmer seg hverandre, og Ukraina - og Europa - blir latt i stikken? Hvordan vil rivaliseringen mellom USA og Kina utvikle seg? Hvordan vil EU og andre NATO-land svar på USAs nye linje? Hvor langt vil Trump kunne gå i sin økonomiske politikk, inkludert forslag om å ikke betale renter på sin statsgjeld? Hvordan vil internasjonale organisasjoner påvirkes av et USA som ikke vil betale?

Et kjennetegn ved Trumps USA i 2025 er altså ikke bare den risikovilje som later til å prege hvordan politikk utøves fra Det hvite hus, men også den usikkerheten om hva slags USA som avtegner seg og hvorvidt USA er til å stole på. Dette gjelder både i sikkerhetspolitikken og i den økonomiske politikken. Usikkerhet om sikkerhetsgarantier i NATO har gjort at Europeiske NATO land – via EU – nå har som uttalt mål å være militært uavhengig av USA innen 2030. Denne usikkerheten om USA har skapt en ny dynamikk i EU. I den økonomiske politikken har Trump satt i gang en handelskrig også med allierte.

Han har også uttalt at han ønsker å redusere verdien på dollaren for å bøte på USAs
handelsunderskudd, og at dollarens rolle som global reservevaluta er en tjeneste som USA tilbyr, og som andre må betale for. Dette er stikk i strid med det fagøkonomer omtaler som USAs «exorbitant privilege», hvor dollarens posisjon gir et økonomisk handlingsrom som ingen andre stater har. Store banker– som f.eks Deutsche Bank – har advart at Trumps økonomiske politikk utfordrer tilliten som finansmarkedene har til dollaren. Det er indikasjoner på at selv om Trump 2.0 i motsetning til Trump 1.0 ikke lar seg påvirke av aksjemarkedene, så blir han påvirket av obligasjonsmarkedet. Det var etter sigende urolighet i dette markedet, som fikk Trump til å erklære en 90 dagers pause på tollsatsene han erklærte 2. april.

Det som virker klart, er uansett at det både i sikkerhetspolitikken og i den økonomiske politikken er sådd en ikke ubetydelige tvil om USA er til å stole på. Implikasjon er at selv om man kanskje kan håndtere Trump administrasjonens politikk og redusere de mest dramatiske utslagene, er de langsiktige konsekvensene av denne usikkerheten omfattende, ikke minst for et Europa og et Norge som er avhengig av USA. Dette skjer samtidig som rivaliseringen mellom USA og Kina tiltar i styrke, og hvor USA trekker ned sine bidrag til multilateralt samarbeid.

Samlet sett peker denne utviklingen i USAs politikk i retning av et mulig paradigmeskifte, hvor USA trekker seg fra den lederrollen som USA, på godt og vondt, har hatt siden Andre verdenskrig. Nettopp fordi USA er en hegemon med maktressurser og interesser på alle politikkfelt og i alle regioner, er konsekvensene av en endring i USAs politikk svært store. Derfor er det behov for analyser som forsøker å forstå hvordan endringer i politikken påvirker spesifikke land og regioner. I denne spesialrapporten har vi samlet en rekke bidrag fra forskere tilknyttet Senter for geopolitikk, fra Fridtjof Nansen Institutt, Institutt for Forsvarsstudier, Universitetet i Oslo, UiT – Norges Arktiske Universitet og Norsk utenrikspolitisk institutt. Bidragene setter søkelys på noen konkrete temaer som inntak til å forstå et USA i endring og hva det vil kunne bety for andre stater, og for utviklingen på konkrete politikkfelt. Og selvfølgelig har vi et særlig fokus på hva disse endringene, hver for seg og samlet, betyr for Europa og Norge.

Del 1 inkluderer bidrag om hvordan endringer i amerikansk politikk – nettopp pga USAs rolle som hegemon – har så store globale konsekvenser. Neumann fokuserer på hva slags regime som vokser frem i USA under Trump og spør om ikke dette bør forstås som et gradvis statskupp. Beaumont plasserer samtidens analyse av Trump i økonomisk og historisk kontekst og diskuterer Trump som et symptom på et strukturelt økonomisk og politisk problem der de som taper på globalisering og ny-liberal økonomisk politikk vender seg mot status quo. Bekkevold diskuterer hvorvidt Amerikansk «grand strategy» - storstrategi – faktisk er i endring under Trump 2.0. Gitt USAs langsiktige mål om å forhindre en regional stormakt i Asia eller Europa som kan utfordre USAs globale rolle så er dette et åpent spørsmål. Det avhenger av hvordan Trump vil tilnærme seg henholdsvis Kina og Europa. St. John og Berge analyserer Trump-administrasjonens økonomiske politikk, og viser hvordan Trump-administrasjonen utvider arsenalet av økonomiske tiltak som kan brukes som politisk pressmiddel, hvordan disse kan brukes basert på presidentens skjønn, men også hvordan effektiviteten av disse økonomiske maktmidlene forutsetter at amerikanske finansmarkeders rolle videreføres.

Del 2 fokuserer på USAs forhold til ulike land og regioner, og forsøker identifiserer faktiske og mulige fremtidige utviklingstrekk i relasjonen til USA. Sentralt her står USAs posisjon som hegemon og hvordan andre stater svarer på en ny politisk linje fra USA. Hiim diskuterer hvordan et endret transatlantisk forhold skaper utfordringer for et Europa som er avhengig av amerikansk atomgaranti. Han viser hvordan allianse-politikk innad i NATO historisk har vært en vel så stor utfordring som å avskrekke Sovjetunionen/Russland, og at kjernevåpen vil spille en større rolle i fremtidens europeiske sikkerhetspolitikk. Østhagen analyserer Trumps ønske om å overta Grønland og påpeker at den strategiske betydningen av Grønland er overdrevet, og at det ikke er sannsynlig, som visse analytikere hevder, at Svalbard kommer i spill. Bertelsen fokuserer også på Trump -administrasjonens trusler om å skulle overta kontrollen over Grønland men med et fokus på hvordan dette vil gi momentum til krav om uavhengighet fra Danmark. Aanonsen og Svendsen diskuterer hvordan EU forsøker å styrke sin konkurransekraft – både som et økonomisk og et geopolitisk mål - en problemstilling som har blitt ytterligere aktualisert av Trump-administrasjonens signaler om at Europa i større grad står alene. Sverdrup-Thygeson diskuterer skvisen mellom USA og Kina som Europa står i, og hvor Europa er betydelig mer avhengig av internasjonal handel enn USA og Kina, samtidig som Europa må håndtere motstridende interesser fra både USA og Kina. Tunsjø påpeker at en ny bipolar orden med rivalisering mellom USA og Kina faktisk gir Europa mer, ikke mindre, handlingsrom sammenliknet med den kalde krigen og diskuterer innholdet i ulike Europeiske garderingsstrategier. Wasland Gjems og Østbø Haugen diskuterer Kinas såkalte «dobbel sirkulasjons-strategi» som søker å gjøre Kinas økonomi mindre avhengig av globale økonomiske svingninger. De viser hvordan Trumps handelspolitikk kan ha den utilsiktede effekt at Kina kan lykkes med denne strategien og dermed gjøre seg mindre avhengig av eksport til USA og andre vestlige land. Østbø Haugen viser likeledes hvordan Trump-administrasjonens handelspolitikk har gitt ny aktualitet til en debatt om hvor åpen Kinas økonomi bør være. Heggelund, Stensdal og Lamazhapov diskuterer kritiske mineraler og hvordan rivaliseringen mellom USA og Kina på sikt vil skape en vanskelig problemstilling for Norge og andre allierte, i form av hvorvidt man vil betale mer for en vare fra en alliert enn fra Kina. Myklebost fokuserer på Russland, og mer spesifikt hvordan Russisk presse omtaler President Trump. Hun viser hvordan omtalen og vurderingene reflekterer Putin-regimets interesser, hvor for eksempel Russisk militær kapasitet omtales som en styrke i møtet med en uforutsigbar Amerikansk president. Sagild diskuterer hvorvidt USA kan lykkes med å gjøre en såkalt ”reverse Nixon”- altså slå en kile mellom Kina og Russland. Konklusjonen er at det virker veldig lite realistisk, ikke minst fordi partnerskapet dem i mellom fremstår stadig mer viktig for begge parter. Bøås diskuterer hvordan Trumps utenrikspolitikk, med fokus på hva slags ”dealer” som kan inngås, faktisk har lykkes i å skape momentum for direkte forhandlinger mellom DR Kongo og opprørsgruppen M23. Maglia og Paes analyserer hvordan USAs politikk overfor Latin-Amerika alltid har vært preget av innblanding i tråd med Monroe-doktrinen. Gade viser hvordan det i Midtøsten vokser frem en ny politisk orden, hvor ulike aktører posisjonerer seg for å være megler mellom stormaktene. Sanjaya og Øverland diskuterer utviklingen i Sørøst-Asia, med særlig fokus på handel, sikkerhet og klima. De viser hvordan en konsekvens av Trumps politikk er at ASEAN-landene samarbeider mer med Kina.

Del 3 ser på konkrete politikkfelt, som forsvar og sikkerhet, handel og finans, klima, teknologi og bistand. de Lucia viser hvordan USAs tilnærming til havretten alltid har vært preget av både investering og selektiv forpliktelse, og trekker særlig frem mineralutvinning på havbunnen og skipsfart som illustrasjoner. Ahlers analyser utviklingen i internasjonal vitenskapelig samarbeid, og særlig hvordan Kina – delvis som respons på USA under Trump – investerer stadig mer i vitenskapelig forskning. Aldal og Dokk Smith diskuterer hvordan beslutnigen om å trekke seg fra Paris-avtalen kun er en liten del av Trump-administrasjonens forsøk på å systematisk underminere arbeidet for å redusere klimautslipp. Kroknes, Haavik og Lefdal beskriver store endringer i internasjonal bistand, Trump administrasjonens betydning for endringer i hvordan USA tenker om bistand og ikke minst hva dette vil bety for norsk utviklingspolitikk. iors analyse viser at USAs handelsunderskudd for varer er et makroøkonomisk fenomen, og handler om kapitalinngang, dollarens rolle og delvis lånefinansiert ekspansiv politikk, og at konsekvensene av handelskrigen vil ha store ringvirkninger, langt utover handelen med USA. Heggelund, Stensdal og Lamazhapov diskuterer hvordan kampen om viktige mineraler tilspisser seg, og at Trump-administrasjonens fokus på tilgang på mineraler fort vil skape en utfordring for Norge og Europa, som kan komme i skvis mellom USA og Kina. Stensdal beskriver hvordan USAs ledelse i kampen om å utvikle KI utfordres av Kina, med fokus på de tiltak som kinesiske myndigheter gjør for å konkurrere med USA. Schia diskuterer rollen til «big tech» selskaper – særlig i USA - og stiller spørsmålet om statlige myndigheters relative betydning i lys av den økonomiske og teknologiske makt som store tek-selskaper har.

I del 4 samler vi bidrag som ser eksplisitt på norsk politikk. Bones analyserer den historiske utviklingen i forholdet mellom USA og Norge, og diskuterer hvordan Norge skal forholde seg til en stormakt vi er avhengig av, men som nå later til å ha slått inn på en helt annen politisk kurs. Stormoen og Friis diskuterer på samme måte forholdet mellom Europa, Norge og USA, med fokus på sikkerhetspolitikk og skisserer de vanskelige avveiningene som må gjøres i norsk og Europeisk sikkerhetspolitikk i årene som kommer. Wegge fokuserer på konsekvensene av Trump-administrasjonens politikk for utviklingen i nord, og fremhever betydningen av å handle raskt for å etablere troverdig avskrekking. Andersen og Sending diskuterer hvordan Norge havner i en dobbel skvis når USA slår inn på en ny kurs, hvor både de sikkerhetspolitiske interessene og de politiske verdiene som har koblet Norge og Europa sammen med USA nå utfordres.