Stormaktene overtar verdensordenen

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 08.04.2025.

De handelspolitiske effektene av Trumps fremferd er svært omfattende og enkle å få øye på, i hvert fall for den økonomisk skolerte. Ser vi tollbonanzaen i sammenheng med Trump-regimets generelle angrep på internasjonalt samarbeid, ser det imidlertid ut som det handelspolitiske bare er ett av fontavsnittene i USAs kamp mot systemet av internasjonale organisasjoner.

USA er allerede ute av en rekke organisasjoner og avtaler. Det er snakk om også å gå ut ikke bare av Verdens handelsorganisasjon (WTO), men også av FN generelt, og av Nato.

Uten slikt multilateralt samarbeid, er vi på vei tilbake til slik verden så ut før Den annen verdenskrig. Der dagens internasjonale system er preget av samarbeid mellom flere stater av alle størrelser innen rammer av internasjonale organisasjoner, ser vi nå konturene av en orden der stormaktene sammen bestemmer hva som skal skje med andre stater.

Slikt stormaktssamarbeid er den historiske regel.

Fra senmiddelalderen av vokste det i Europa frem et statssystem. Andre typer enheter enn stater ble fortrengt. De forsvant ikke nødvendigvis, men de var ikke sentrale nok for systemet til å kunne regnes som fullgode enheter i systemet.

Stater samhandlet stadig mer med hverandre, hvilket vil si at det ble flere og tettere relasjoner i systemet. På Wiener-kongressen i 1815 formulerte man lover og regler som knesatte prinsippet om at alle stater er suverene, det vil si at de bestemmer over eget territorium og egen utenrikspolitikk.

Alle stater skulle altså være like.

På den annen side var enkelte stater likere enn andre. De var med i alle komiteene som var i sving ved kongressen og de fikk spesielle rettigheter som andre stater ikke hadde. Dette var stormaktene: Frankrike, Habsburger-riket, Preussen, Russland, Storbritannia. Andre kjente internasjonale systemer har også hatt sine stormakter, som sammen har tatt på seg, eller om man vil tilrevet seg retten til, å opprettholde en viss grad av orden.

I de første årene etter Wiener-kongressen møttes de europeiske stormaktene årlig for å diskutere hva som skulle til for å opprettholde ordenen de hadde knesatt. Enkelte mellomstore makter fikk av og til være med. Måtte enkelte stater invaderes? Statsoverhoder i stater med problematiske regimer avsettes?

En spesifikk stormakt ryddet opp på vegne av de andre, slik Frankrike gjorde da det i 1823 invaderte Spania og satte en stopper for tre år med liberalt styre. Dette systemet ble kalt den europeiske konsert. Når vi sier «konsert» på norsk, tenker vi musikk, og det italienske «concerto» betyr da også musikkonsert. Ordet kan imidlertid også simpelthen bety harmoni, og verbet det kommer fra, «concertare», betyr å komme til enighet.

Den europeiske konsert var med andre ord simpelthen en orden der stormaktene kom til enighet. 1822 var riktignok det siste året dette skjedde ved en årlig kongress, men kongressene fortsatte sporadisk gjennom hele 1800-tallet.

Først med Den første verdenskrig forsvant stormaktskonserten helt, og Folkeforbundet tok dets plass. Stormaktene forsvant selvsagt ikke. Både i Folkeforbundet og i arvtageren de forente nasjoner (FN) ser vi en spenning mellom prinsippet at alle stater er like og at noen stater er likere enn andre. I FNs generalforsamling har alle medlemsstater én stemme. I sikkerhetsrådet dominerer stormaktene.

Globaliseringen vi har sett det siste halve århundret gjeninnførte andre aktører enn stater som sentrale for internasjonal orden – ikke-statlige organisasjoner, selskaper osv. Relasjonene mellom stater og andre aktører ble tettere. Begge de to grunnleggende trekkene ved et system, antall enheter og tettheten i relasjonene, forandret seg betraktelig.

Et slående viktig trekk ved denne endringen var at internasjonale organisasjoner, organisasjoner som har stater som medlemmer, ble flere og flere og viktigere og viktigere. Samtidig vokste det frem lover og regler som utfordret statlig suverenitet som sentralt trekk ved den internasjonale orden.

Menneskerettigheter kan tjene som eksempel: Poenget med dem er at mennesker har rettigheter simpelthen i kraft av å være mennesker, ikke i kraft av å være borgere av en stat.

Det var USA og særlig Europa som drev dette verket. Kina og Russland var motvillige. Nå har altså Trumps USA fått nok av globalisering. Den kommer neppe til å forsvinne, til det er endringene den har ført med seg for dyptpløyende, men den bremses.

Som vi ser spesielt i Ukraina, er stormaktskonsert i noen grad tilbake. USA ser lite poeng i å ta med stater som faktisk er berørt i forhandlinger. Russland er glad for å få lov til å forhandle med USA på like fot.

Én svale gjør ingen sommer, heter det, og vi kan neppe konkludere med at stormaktskonsert er tilbake som sentralt ordnende prinsipp bare på grunn av det som skjer i Ukraina.

Merk imidlertid at Trump er generelt skeptisk til multilaterale organisasjoner. Allerede i begynnelsen av februar nedsatte han en gruppe som skulle gjennomgå alle USAs multilaterale forbindelser, vel med sikte på å skjære ned. USA har allerede forlatt en rekke av dem. Høyreradikale amerikanere har i årevis ment at FN er et komplott mot USA.

Trumps kutt i bevilgninger til FN har allerede redusert organisasjonens slagkraft betydelig, og verre vil det sannsynligvis bli. Trump selv har uttalt at EU ble dannet for å bekjempe USAs interesser, og er lite fornøyd med Nato.

Konflikten å følge for å se om stormaktssamarbeid på bekostning av internasjonale organisasjoner er kommet tilbake, er konflikten over Taiwan-stredet.

Det går rykter i Washington om en Hongkong-inspirert plan der USA leaser Taiwan fra Kina i 99 år, hvorpå Taiwan faller tilbake til Kina. Dette er altså bare rykter. Grunnen til at de har oppstått, kan være at det finnes ild, men selv om det ikke skulle finnes noen planer overhodet, er ryktet i seg selv et eksempel på stormaktskonserttenkning.

Det siste århundrets politikk, der først internasjonale organisasjoner og så også globalisering, har stått sterkt, er tross alt unikt. Tidligere tiders globalisering har ikke vært så tett og langvarig som denne gang.

Tollbonanzaen må ses i sammenheng med Trump-regimets motstand mot klimasamarbeid, vrangvillighet i Nato og skepsis mot samarbeid generelt. Legger man til Trumps fascinasjon for å snakke direkte til andre statsledere, og særlig stormaktsledere, ser vi på en mulig gjenkomst for stormaktskonsert.

En slik gjenkomst blir mer sannsynlig av at den ville utgjøre en historisk normalisering.

For ikke-stormakter som Norge ville den også være en prekær utfordring.