Er amerikansk utanrikspolitikk no «open for business»?

I den nyaste episoden av podkasten World Stage møter programleiar Ole Jacob Sending (NUPI) ekspertane Alex Cooley (Columbia University) og Taylor St. John (NUPI) for å utforske eit urovekkjande skifte i Washington, D.C.: framveksten av «transnasjonalt kleptokrati».

Høyr episoden der du lyttar til podkast:

• Apple podcasts
• Spotify
• Acast

Eller i nettlesaren:

Meir enn berre å «skumme fløten»

Utgangspunktet for episoden er ein fersk artikkel skriven av Cooley og Daniel Nexon i Foreign Affairs, med tittelen The Age of Kleptocracy – Geopolitical Power, Private Gain.

Medan mange tenkjer på korrupsjon som enkle bestikkingar, forklarer Cooley at Trump 2.0 byggjer noko langt meir systemisk.

– Kleptokrati viser til tjuvane sitt herredøme,» seier Cooley, og fortset:

 – Dette handlar ikkje berre om at dei styrande elitane forsyner seg litt på si eller «skummer fløten». Det handlar snarare om å etablere eit heilt styringssystem med det uttrykkjelege føremålet å berike seg sjølve privat.

For å leggje til rette for dette demonterer administrasjonen fleire tiår gamle rammeverk mot korrupsjon, som Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Ved å setje handhevinga på pause og snevre inn reglane signaliserer USA ei reversering av rolla si som leiande i kampen mot bestikking.

Blandar mellomstatlege og private forhold

Episoden går i djupna på korleis utanrikspolitikk blir pakka om til det gjestene kallar «transaksjonelle buntar» (transactional bundles) – massive avtalar som blandar mellomstatlege kontraktar med private forretningsmoglegheiter for presidentfamilien og den indre krinsen.

Sentrale døme som blir diskuterte, er:

• Den russiske forbindelsen: Rapportar frå Wall Street Journal tyder på at spesialutsending Steve Witkoff og president Trumps svigerson Jared Kushner har diskutert å bruke frosne russiske midlar – som ein i stor grad venta skulle gå til gjenoppbygginga av Ukraina – til i staden å finansiere felles amerikansk-russiske investeringsprosjekt. Cooley understrekar kor dristig dette skiftet er: – Alle har gått ut frå at desse midlane skulle brukast til å støtte Ukrainas gjenoppbygging, i staden for å skape «slush funds» for felles amerikansk-russiske prosjekt.
• Lauders innverknad: Forretningsmannen Ronald Lauder, arving til Estée Lauder-imperiet og ein ven av Trump, har etter det som blir rapportert pressa på for at USA skal kjøpe Grønland, samstundes som han har private interesser i territoriet. På same måte viser hans involvering i ukrainsk litiumutvinning korleis Kyiv kan «pleie band» til personar nær administrasjonen for å sikre diplomatisk støtte.
• «Uklare» rådgivarar: Mange av desse avtalane blir forhandla fram av personar i uoffisielle roller. Som Taylor St. John peikar på – og løftar fram som eit av favorittsitatene sine frå Foreign Affairs-artikkelen – blir Kushner og Witkoff «utnemnde til uklare roller som ikkje utløyser dei krava til økonomisk openheit som vanlegvis blir stilte til høgtståande embetspersonar».

Kva betyr dette for Noreg?

Episoden blir avslutta med ei åtvaring til institusjonelle demokrati som Noreg. Det er aukande uro for at det norske Oljefondet kan bli utsett for politisk press. I denne nye epoken kan tryggingsgarantiar kanskje ikkje lenger vere eit spørsmål om traktatforpliktingar, men ei brikke i eit forhandlingsspel for å krevje spesifikke norske investeringar i USA.

Høyr heile episoden for å forstå korleis «kleptokratisk populisme» endrar reglane for det internasjonale systemet.