Det er makt, ikke kapital, som styrer internasjonal økonomi

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 02.02.2025.

I en kronikk i Aftenposten 21. januar hevder professor i samfunnsøkonomi Erling Røed Larsen at amerikansk proteksjonisme og deglobalisering kommer som en overraskelse. Det burde det ikke gjøre.

Det er mulig økonomenes modeller ikke gir svar. Men hvis man bruker helt grunnleggende teorier om maktbalanse i internasjonal politikk som analyseverktøy, har varsellampene blinket i mange år allerede. De samme teoriene forteller oss dessuten mye om hvilke endringer internasjonal økonomisk orden står overfor.

Tvinger USA til å endre politikk

Både makt og kapital påvirker staters strategi og politikk, noe økonomen Adam Smith skrev utførlig om i boken «Wealth of Nations».

Stormaktenes strategi styres imidlertid først og fremst av maktbalansen i forholdet til andre stormakter. Maktbalansen avgjøres av staters relative militærmakt, med kapital som et viktig fundament for militærmakten.

Dette betyr at antallet stormakter i det internasjonale systemet legger ulike føringer for stormaktenes strategi, inkludert deres økonomiske politikk, og dermed hva slags internasjonal økonomisk orden som formes.

Fraværet av stormaktsrivalisering etter Sovjetunionens kollaps i 1991 åpnet for en unik globalisering av handel, investeringer og tjenester, med et liberal-økonomisk USA i førersetet som den eneste stormakten. Men Kinas vekst har nå endret maktbalansen i det internasjonale systemet til et bipolart maktsystem mellom USA og Kina, og dette tvinger USA til å endre politikk.

Skaper tydelig polarisering

Den beste referansen for å forstå hvordan internasjonal økonomi nå endres, er situasjonen under den kalde krigen, da USA og Sovjet var de to stormaktene. I et bipolart maktsystem ser de to stormaktene på økonomisk gjensidig avhengighet som en trussel. Dette skaper en tydelig polarisering mellom stormaktene og deres respektive allianseblokker.

Det var tilfelle under den kalde krigen, og man ser konturene av det samme nå. På begynnelsen av 1970-tallet etablerte USA en engasjementspolitikk overfor Kina for å styrke sin egen maktposisjon vis-à-vis Sovjet. Nå som Kina har vokst frem som stormaktsrival, er Washington ikke lenger interessert i å samarbeide økonomisk og dele offentlige goder med Beijing.

Nå skal Kina svekkes, og deglobalisering blir både et verktøy og en konsekvens av dette.

Fem forhold som former en ny internasjonal orden

Kinas vekst har man observert i mange år allerede, og USAs respons bør ikke komme som noen overraskelse. Det er imidlertid fem forhold som bidrar til å forme en annerledes internasjonal økonomisk orden nå enn under den kalde krigen.

1. Nettopp fordi Kina helt siden 1971 har vokst innenfor en USA-styrt økonomisk orden, er globale verdikjeder nå koblet til hverandre på en helt annen måte sammenlignet med den kalde krigen. Dette betyr at mens USA på 1950-tallet innførte et strengt eksportkontrollregime blant allierte for å hindre oppstart av økonomisk samkvem med Sovjetblokken, handler USAs politikk nå om å koble seg og sine allierte fra Kinas økonomi.

Frakobling («de-coupling») innebærer at USA og allierte må utvinne egne naturressurser, bygge opp igjen egen industri- og produksjonskapasitet og samtidig stenge Kina ute fra vestlige markeder. Det blir en langvarig, kostbar og friksjonsfylt prosess.

2. USA har nå mindre tillit til sine allierte. Under den kalde krigen bidro fraværet av økonomisk samkvem med østblokken til at USAs frihandel med sine allierte utelukkende styrket egen militærmakt, og det økte USAs tillit til og interesse for et vestlig frihandelsregime. Nå har imidlertid USAs allierte nære økonomiske forbindelser med rivalen Kina.

USA vil derfor i dag være mer skeptisk til et vestlig frihandelsregime og trolig føre en mer selektiv handelspolitikk overfor allierte, avhengig av deres respektive forbindelser til Kina.

3. USA har nå også mindre tillit til internasjonale institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Valutafondet (IMF) og Verdensbanken. Fordi Sovjetunionen sto utenfor disse institusjonene, kunne USA bruke dem som verktøy til å fremme sine interesser. Kina derimot har stor innflytelse i disse institusjonene, og det reduserer USAs vilje til å støtte opp under det multilaterale rammeverket.

4. Endringen i maktbalanse fra et USA-ledet internasjonalt system til et bipolart system med to stormakter betyr at USA er i relativ nedgang. Et bevis på dette er at det samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) til USA og de andre G7-landene er blitt redusert fra 50 prosent av verdens totale BNP i 1980 til 31 prosent i 2020, målt i kjøpekraftsparitet.

Den amerikanske misnøyen professor Røed Larsen beskriver godt i sin kronikk, er delvis en konsekvens av USAs relative nedgang. At en stormakt er i nedgang («hegemonic decline»), har historisk ført til merkantilisme og en mer nasjonalistisk økonomisk politikk og redusert vilje til å stabilisere den internasjonale økonomien.

Det siste forholdet

De fire faktorene jeg har pekt på frem til nå – frakobling, mindre tillit til allierte, mindre interesse for multilateralisme og relativ nedgang – legger i sum sterke føringer for amerikansk proteksjonisme og deglobalisering. Det er videre viktig å fremheve at alle disse fire faktorene er strukturelle, drevet frem av endringer i maktbalansen i det internasjonale systemet.

Det betyr at disse faktorene ville ha endret USAs økonomiske politikk, uavhengig av om demokratenes kandidat Kamala Harris eller Donald Trump hadde vunnet det amerikanske presidentvalget.

5. Faktoren som er annerledes nå, er nettopp president Donald Trump, som ser ut til å trekke USA i en mer nasjonalistisk og isolasjonistisk retning enn hva demokratenes kandidat Harris ville ha gjort.

Vi er nå med stor sannsynlighet vitne til det mest radikale bruddet i amerikansk økonomisk politikk siden Bretton Woods-avtalen mot slutten av andre verdenskrig. Den internasjonale økonomiske orden er varig endret, og det er dessverre ingen overraskelse.