Beskyttelse av undersjøiske kabler: Strekker havretten til?

Denne kronikken ble først publisert hos Nordnorsk debatt den 01.03.25.

I den nasjonale trusselvurderingen for 2025 pekes det på faren for at russisk etterretning vil gjennomføre sabotasje mot viktig infrastruktur er økende, særlig med bruk av det som beskrives som «proxy-aktører». Det vil kunne være sivile fartøy (som fiskefartøy eller fraktefartøy) som brukes til å kartlegge og avdekke sårbarheter, eventuelt også til å skade kablene. Da oppnår staten sine mål, men uten å bli direkte knyttet til eller bli gjort folkerettslig ansvarlig for eventuelle sabotasjehandlinger.

Undersjøiske kabler og rørledninger er svært viktig infrastruktur. De sikrer kommunikasjon for ulike formål – sivile og militære – og kraftoverføring internt i stater, i regioner og mellom verdensdeler. Rørledninger frakter gass til markeder i Europa. Sabotasje kan få store økonomiske som beredskaps-messige negative følger. I 2022 ble det oppdaget brudd på en av sjøkablene til Svalbard som forsyner øygruppen med internett og kommunikasjon med fastlandet. Etterfølgende politietterforskning har ikke kunnet avdekke ansvarsforhold. I de siste månedene har telekommunikasjonskabler på havbunnen i Østersjøen som forbinder Estland, Finland, Tyskland, Latvia, Litauen, Russland og Sverige blitt kuttet.

Det er ikke uvanlig at skader kan påføres kabler gjennom ulykker eller naturlige hendelser. Fartøy kan skade kabler ved ankring. Det nye og som er utfordrende er at undersjøisk infrastruktur kan bli utsatt for bevisst ødeleggelse. Samtidig er det praktisk utfordrende å overvåke og eventuelt gripe inn overfor fartøy. Undersjøiske kabler og rørledninger kan strekke seg over store havområder, og gjennom ulike soner hvor staters myndighet og plikter etter havretten er forskjellige.

De økende truslene mot undersjøiske kabler har fått internasjonal oppmerksomhet. FNs generalforsamling har i flere resolusjoner oppfordret medlemsstatene til å samarbeide tettere for å forbedre beskyttelsen av sjøkabler. En rekke stater – deriblant Norge – har sluttet seg til en felleserklæring om å samarbeide om å bedre sikkerheten for og robustheten til undersjøiske kabler.

Myndigheten til en kyststat som Norge til å forebygge og straffeforfølge sabotasje mot en kabel eller rørledning vil derfor avhenge av hvor sabotasjen skjer. Hav- og kystområder innenfor 12 nautiske mil fra kysten – både på fastlands Norge og på Svalbard – er norsk territorialfarvann. I territorialfarvannet har Norge suverenitet og eksklusiv myndighet til å gi og håndheve lovgivning overfor utenlandske flaggede som norske fartøy. Myndighetene kan da overvåke, fysisk gripe inn og eventuelt straffe-forfølge sivile utenlandske flaggede fartøy ved mistanke om at de planlegger, er i ferd med, eller har påført skader på kabler. Utfordringen er å være til stede slik at en kan avdekke og bevise at det foregår eller har foregått bevisste handlinger for å skade kabler.

I havområdene utenfor 12 nautiske mil – i 200-mils sonen ved fastlands-Norge og ved Svalbard eller på det åpne hav utenfor – har Norge begrenset myndighet til å beskytte kablene. Som andre stater har Norge en rett til å legge kabler på havbunnen under 200 milssonen og det åpne hav. Norge har ingen eksplisitt myndighet til å beskytte dem mot sabotasje gjennom ulike fysiske håndhevelsestiltak mot fartøy. I disse havområdene har alle stater rett til å drive skipsfart. Det er flaggstaten som har ansvaret for og plikt til å påse fartøy som fører deres flagg etterlever internasjonale ferdselsregler. Det betyr en plikt til å sikre at deres fartøy ikke påfører undersjøiske kabler og rørledninger skade og til å straffe-forfølge overtredelser.

Norge kan overvåke utenlandske flaggede fartøy som opererer ved sjøkablene der de strekker seg gjennom 200-mils sonen og på kontinentalsokkelen under det åpne hav, men kan i utgangspunktet ikke treffe fysiske tiltak overfor fartøy ved mistanke om sabotasje mot kablene. Norge må forholde seg til flaggstaten, og anmode denne om å gripe inn ved mistanke om eller gjennomført sabotasje. En konvensjon fra slutten av 1800-tallet om beskyttelse av sjøkabler– som Norge er part i – åpner for at et norsk marinefartøy kan borde et utenlandsk flagget fartøy i 200-mils sonen eller på det åpne hav ved mistanke om at den har påført norsk kabel skade. Det er fortsatt flaggstaten som har ansvaret for å følge opp gjennom strafferettslig etterforskning og sanksjoner. Retten til å borde gjelder bare overfor fartøy hvor flaggstaten er part i denne konvensjonen. Siden den har et femtitalls parter, vil det være en rekke fartøy som ikke kan bordes.

Havrettens regler om kabler og rørledninger er laget for en annen tid hvor stater ikke var like avhengig av disse og hvor den største trusselen var skader påført ved ulykker. Derfor har enkelte forskere tatt til orde for å re-fortolke havretten for å gi kyststaten myndighet til å borde, inspisere og eventuelt beslaglegge sivile fartøy også i 200-mils sonen som har skadet kabler og rørledninger. Det argumenteres også for å kunne etablere sikkerhetssoner rundt viktige kabler og rørledninger for å forebygge sabotasje og andre skader. Enkelte stater har vedtatt lovgivning i tråd med slike forslag. Andre stater er negative og vurderer forslagene som urimelig utvidelse av kyststatsmyndighet og inngrep i internasjonal skipsfart. En mer farbar veg er nok å modernisere regelverket gjennom multilaterale avtaler – eksempelvis gjennom Den internasjonale maritime organisasjonen – IMO. Trolig er nok ikke det internasjonale politiske klimaet ideelt for slike forhandlinger nå.